Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igen

Det kan hende vi har møttes en gang. På en fest eller et arrangement. Kanskje vi hilste høflig på en kafé eller passerte hverandre tilfeldig på gata. Det er i så fall liten sjanse for at du husker det, for jeg ser helt vanlig ut. Alt som er annerledes ved meg, er enten usynlig eller noe jeg gjør mitt beste for å holde skjult.

For meg startet den nye tilværelsen for snart ni år siden. Da stod jeg lykkelig på trappa til Radiumhospitalet, klar for det vanlige livet etter en sommer med intens kreftbehandling. Og helt uvitende om det jeg vet så altfor godt nå: At helbredelse ikke bare er reparasjon, men også forandring og ødeleggelse.

Læs hele artiklen her